8. oktober

Lørdag 8. oktober

Christiania

Denne dag mottok stortingspresidenten et skriv fra Hans Majestet at han pga sykdom ikke kunne møte og åpne stortinget, som han ønsket, derfor ønsket han at stortinget valgte en deputasjon som kunne møte ham på mandag for å erfare, hva han ønsket å underrette om.

På stortinget var man først enig i dette. Men så hevder en av representantene, presten Brun fra Nord-Trøndelag at stortinget ikke kunne anse seg for åpnet i hht den §74 foreskrevne måte og kom med  enkelte bitre utsagn. Flere representanter sluttet seg til prestens konklusjon.  

P.g.a. avtalen som var undertegnet ved Mossekonvensjonen 14. august og som tydelig sa at stortinget skulle samles og åpnes i siste uke av september eller senest innen første uken av oktober hastet det for stortinget og finne en løsning.

Det ble derfor avholdt avstemning og man kom fram til "at stortinget ikke kunne ansees konstitusjonsmessig åpnet" og etter en del fram og tilbake kom president Christies med et forslag som ble vedtatt og som gikk ut på presidenten skulle utnevne en deputasjon som skulle underrette statsrådet om "at stortinget ikke så seg konstitusjonsmessig åpnet og at det ville anse seg uten ansvar for de følger at det heller ikke idag kunne erklære seg åpnet".

Presidenten utnevnte Treschow, Sørenssen, Knudtson og Motzfeldt til å forhandle med 

regjeringen som bare etter en halv time samles og i kongens fravær møter de opp på tinget, leser kongens tale og statsråd Rosenkrantz erklærer stortinget åpnet.

Gamle stortingssal.

Fra kongens tale:

"Nordmenn! Henvend fem måneder er herundne siden jeg i eders samfunn mottok den krone eders tillitt skjenket meg, og som jeg, håpende på Forsynets bistand i vår rettferdige sak, trodde å kunne bære til eders hell; det eneste formål for mine bestrebelser."

"Hadde jeg ledet av ergjerrighet blott ville forsvare min krone til det ytterste, da hadde jeg fortsatt kampen mindre bekymret for Norges skjebne hvis det, etter at dets stridskrefter var uttømte; ble avhengig av seierherrens vilkår; jeg hadde måttet oppofre folket for min skyld, uviss om de mektige staters mellomkomst omsider å se striden endt til fordel for Norge; this skulle dette riket lenge friste den skjebne å stride med egne krefter uten fremmed bistand, da var dets undergang like viss."

"Rikets tilstand byder å høre og overveie de forslag til forening som Sveriges konge har forbeholdt seg umiddelbart å medele stortinget, og hvorved han har forpliktet seg til å fornye de løfter han allerede har gitt det norske folk.  Rikets utvalgte menn kan nå med modent overlegg, uten annet hensyn enn fødelandets tarv, bedømme rikets stilling og velge hva der etter omstendighetene kan tjene til dets beste."