onsdag 26. februar 2025

3. november

Onsdag 3. november




Christiania


Det overordentlige storting vedtok denne dag å godkjenne kong Christian Fredriks tronfrasigelse. Forslag om å vedta en takkeadresse til den abdiserte kongen ble derimot trukket tilbake.
Det samme ble forslaget om å reise ham et offentlig minnesmerke.


For stortingsrepresentantene er det viktig ikke å provosere svenskene ved å hedre mannen som noen måneder tidligere hadde stilt seg i spissen for det norske opprøret mot en union med Sverige. En slik provokasjon ville kunne føre til en ny krig med Sverige, noe svenskekongens kommissærer hadde truet med i en samtale med stortingspresident Christie.


Det 1ste overordentlige storting                                   
ill: S. Røise




Fredrikstad


I et brev til amtmannen i Østfold skriver den savnedes bror, kjøpmann Johan Gude, sålydes:

"Thosøe den 3die November 1814; 

Da det uaktet all anvendt Flid med ettersøkning ikke hittil har lykkedes at finne min bror, Overkrigskommissær Gude, og det synes rimeligst at han ved Mord må være tatt av dage, så er det såvel mitt som hans etterlatte kones ønske, at et Forhør måtte straks vorde optaken på gården Thosøe om denne sørgelige Begivenhet, mens ennu alle  de Folk som var til stede på gården da gjerningen er skjedd; således udbedes af hr. Amtmand og kammerråd Radich, at bemelte Forhør måtte snarest muligt bli beordret og iverksatt.

                                                                Ærbødigst
                                                   
                                                               Johann Gude"









Amtmannen beordret forhøret i skrivelse av samme dag til sorenskriveren i Tune og Vembe, kancellisekretær Mogens Winsnes, og det første forhør ble avholdt på Thorsø herregård i dagene fra 7- 9. november 1814, under ledelse av sorenskriverens fullmektig, cand. jur. Ebbell.

Fullmektigen kom dårlig forberedt til Thorsø herregård mandag 7. november for å starte de innledende avhørene. Få av vitnene turte på grunn av de svenske soldatenes nærvær ikke å si særlig av frykt for evt. represalier og det kom lite ut av disse forhørene annet enn at det var hørt et skrik fra den nord-østlige fløyen av huset ca. kl. 19.00. Men ingen observasjoner var gjort.  Det ble opplyst at fruen, Karen Gude, ved middagstider en time senere savnet sin mann og begynte å uttrykke sin bekymring for ham.

Da hun konfronterte forvalteren Engelhardt med godseierens borteblivelse ville forvalteren straks sammenkalle ansatte på gården og starte å lete etter husbonden.  Dette nektet imidlertid den svenske løytnant Barch dem på det sterkeste. Han svarte at det var hans ansvar som den øverste militære rangsperson der å besørge letingen og dermed ble det igangsatt leteaksjon der kuarn de svenske soldatene deltok.

Hele aksjonen varte bare et par timer. Deretter fikk husarene en liten dram hver seg før de gikk hver til sitt og la seg.

Da sorenskriverens fullmektig, Ebbell skal starte avhørene dagen etter er de svenske soldatene forsvunnet fra gården. Det samme er den norske sivilisten Adolph Lund.  Om den svenske troppen het det at de var reist for å eskortere Carl Johan underveis frem fra Halden til Christiania.

Ebbell bryter da forhøret og konkluderer med at det ikke var noen vitneutsagn som pekte mot svenskene og at han grunnet husarenes fravær avsluttet forhøret.  Men en ting hadde den unge Ebbell merket seg under avhørene nemlig at svenskene under hvert vitneutsagn søkte å spøke det bort. De lo av vitnene og oppførte seg flere ganger direkte truende og skremmende.

Men noe var besynderlig ifølge fullmektigen; under det første avhør hadde han merket seg at løytnanten, grev Barch, stadig satt med en bok på fanget som han tilsynelatende var svært opptatt av, men fullmektigen kunne ikke huske å ha sett ham bla i boken en eneste gang.







Stockholm



I et brev fra Stockholm slott skrev dronning Charlotta:

"Jeg er overtydd om  at sakene nu har kommet såpass langt, at nordmennene vanskelig kan dra seg tilbake; men man har vist en så stor unnfallenhet mot dem, at bare en liten del av de grundlovsforandringene som skulle bidra til foreningens gjennomførelse, er blitt godtatt. Kongen skriver gang på gang til kronprinsen og maner ham til å gjøre ende på alt dette, om ikke på annen måte så med våpenmakt; men det synes være helt uråd å kunne få ham til det, for han er av en urikkelig mildhet og lar dem gjøre alt som dem selv vil. Mot slike folk må en likevel være streng, al den stund "filantropien" rår der i landet mer enn andensteds. Men kronprinsen er desverre forferdelig smittet av frihetsideer, og en dag får han nok trege på det. Alle vennene hans ber og besverger ham, men filantropien har overtaket. Hele denne greien kommer derfor til å dra ut Gud vethvor lenge, det synes sandelig å bli en evighet."



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar